Åpningsseremonien: En bestefar og et barnebarn om livet i Nord
Reidar Sørensen entrer teatersalen med en karisma passende en veteran. 12 år gamle Hannah Schulte Strid går like bak, i følge med sin mor, teatersjef Birgitte Strid, med en pizzabolle i hånda. Skuespillerduoen fremfører teaterdelen av åpningsseremonien til Bodø2024 – og nå skal det øves.
«Treogførti!» svarer Sørensen da han blir spurt om hva slags skostørrelse han bruker. «Førtitre», fortsetter han smilende. Kostymeansvarlig ved Nordland Teater, Halvard Leirvik, leverer Sørensen et par svarte skinnstøvler - i størrelse førtitre.
– Ah! Disse har jeg brukt før, forteller Sørensen henvendt mot Jennifer fra det tyske eventselskapet bak åpningsseremonien, Phase 7.
Nordland Teater og Phase 7
Hun og direktør for selskapet, Sven Sören Beyer, er tilstede under øvelsen, i tillegg til teatersjef Birgitte Strid. Nordland Teater og Phase 7 har samarbeidet om åpningsseremonien siden våren 2022. Etter at Phase 7 vant anbudskonkurransen for åpningsseremonien, foreslo Bodø2024 at de kunne samarbeide med Nordland Teater. Da kunne begge parter opplyse om at de allerede hadde hatt en god dialog, og på et punkt hadde vurdert å søke på anbudet sammen. Det var derfor enkelt å «fortsette» samarbeidet, og det er teatersjefen godt fornøyd med.
– Det har fungert kjempegodt! Vi utfyller hverandre, og lærer mye underveis. De kan jo eventer, og vi fungerer som nordnorsk fasilitator. Både praktisk og innholdsmessig, med den lokale forankringen vi har. Vi bidrar med det vi kan, og de gjør en imponerende jobb. Alt det Sven har i hodet... Han er rolig og mild, men samtidig løsningsorientert. De er utrolig profesjonelle på alle nivåer, forteller Strid.
Tilbake til teatersalen hvor Sørensen har fått levert enda et støvelpar av rutinerte Leirvik. Dette paret er et litt varmere alternativ, hvis det skulle bli virkelig kaldt på scenen i Bodø den 3. februar.
– Jeg har gjort skuespill utendørs før, men aldri på havet, ler 67-åringen samtidig som han trår inn i de nye støvlene.
Nordnorsk visdom
De passer! Og støvler kan derfor strykes fra lista over kostymer som må prøves. Det første paret brukte han under teaterstykket «Ujul» i 2021, hvor han spilte mot Schulte Strid for første gang. Nå gjenforenes de igjen for åpningsseremonien av Bodø2024, i rollene som bestefar og barnebarn fra nord i landet. Over en stol på første seterad henger den klassiske, hvite islenderen. Nordlendingen Sørensen spiller skal ha levd et liv, og på den måten tilegnet seg visdom han gjerne videreformidler til sitt barnebarn.
– Nei, skulle vi ha øvd litt på teksten? foreslår han for sin medskuespiller.
Schulte Strid svarer i karakter, og så er de i gang. I en teatersal tom for scenografi snakker de om fiskene som omringer dem, «Kan du se dem?», spør Sørensen i karakter. Og det kan hun. De snakker om otolitten, torskens ørestein, som risser inn minner fra hva som har vært. De snakker om året som kommer, om hvilke minner de skal skape.
Avhengig av lokal forankring
Det meste av manuskriptet sitter allerede godt hos dem begge, men iblant må de stoppe opp for å lese litt. Eller så hjelper de hverandre, for eksempel med det første ordet i neste tekstlinje. De er tålmodige, og ønsker å spille hverandre gode. I bakgrunnen vandrer Leirvik frem og tilbake med ulike kostymeforslag, og Sven, Jennifer og Birgitte følger nøye med. Når Sven ønsker å høre noen deler på nytt, sier han etter beste evne, på gebrokkent norsk – med tysk melodi: «En gang til. Eller tre». Han mener prosjektet var avhengig av å ha en lokal samarbeidspartner, og beskriver arbeidet med Nordland Teater som varmt og godt.
– For oss var det veldig beroligende å vite at vi har lokale, kreative teaterfolk som tenker på samme måte som oss. Vi har alltid sagt at vi ikke kan komme inn som utlendinger og gjøre hva vi vil uten å kjenne stedet. Våre prosjekter er rett og slett avhengige av møter med lokale mennesker. Det beriker ikke bare arbeidet, men også mitt eget liv, å bli kjent med andre kulturer og tradisjoner, sier tyskeren.
Dans og skuespill
Under de mange, små pausene innimellom manuslesingen gjør Schulte Strid diverse dansetrinn imens hun ivrig venter på å fortsette. For det er blant annet slik at hun har blitt vant til å stå på en scene. Allerede fra treårsalderen har hun danset ved Tip Toe Dansestudio. Som skuespiller er hun relativt fersk, med sine to år i bagasjen. Hun forteller at det hele er veldig spennende, og er takknemlig for å dele scenen med en så rutinert skuespiller som Sørensen, som gjerne kommer med et tips eller to underveis. Samtidig merker hun at skuespillerlivet er travelt.
– Det var jo nettopp jul, og plutselig er det januar og det nærmer seg veldig. Jeg er litt nervøs, men det går vel bra, forteller hun.
Hun har pekt ut delen i manuskriptet hvor karakterene prater om at trærne har ringer i stammen som sin favoritt-del. Mest fordi det er lett å huske, legger hun til smilende.
– Og snurringen, ler hun, og sikter til delen hvor karakteren hennes griper bestefaren i hendene og tar han med på noen runder rundt i ring.
En scene på vannet
Om hun gleder seg, er hun umiddelbart ikke helt sikker på. Hun forteller at hun ikke har noe å sammenligne det med, så svaret lyder: «Ja, jeg tror det. Det høres veldig gøy ut å stå på en sånn scene foran så mange mennesker». Sørensen sier seg enig, og beskriver det som en spesiell anledning.
– Det her er jo gøy! Jeg har ikke gjort noe på denne måten før. Ikke til sjøs på vinterstid. Det er jo så avhengig av at det er ute, geografien og ikke minst scenografien, sier han, og sikter spesielt til at scenen faktisk står ute på vannet.
Framtidshåp
Manuskriptet ble opprinnelig skrevet på engelsk av Christiane Neudecker, og ble oversatt av Ragnar Olsen.
– Manuskriptet gir litt framtidshåp og historikk. Å fremføre det foran masse folk blir en glede. Min karakter ser liksom et håp for framtida, selv om livet hans går mot sin naturlige slutt. Som det jo gjør for oss alle, sier han.