(U)begrenset

Med Salsa og Kata

Av Kathrine Nedrejord og Salimata Togora.

KATA

Hva venter du på?

SALSA

Jeg samler tankene …

KATA

Teksten vår må være ferdig til fredag

SALSA

Det er noe sørgelig i måten vi nærmer oss den på

KATA

Hva er det som er sorgelig ved å skrive en tekst sammen

SALSA

Vi har ikke de samme begrensningene, Kata

KATA

Kathrine …

SALSA
Der ser du! Der jeg kommer fra gir vi kjælenavn til dem vi liker. Det her kommer ikke til å fungere, til det er kulturforskjellene for mange … Dessuten heter det ikke sorgelig det heter sørgelig

KATA

Samme for meg, jeg skriver på norsk

SALSA

Men du bor i Frankrike, da må du lære deg å mestre språket der

KATA

Ok, Mme. Paule. Kan vi gå videre?

SALSA

Hvem er Mme. Paule?

KATA

Fransklæreren min på ungdomsskolen

SALSA

Begynte du med fransk på ungdomsskolen? Serr?

KATA

Det var det samme med deg og engelsk, men det eneste ordet du lærte var vel «Hello»?

SALSA

Gi deg nå

stille

KATA

Hva vil du ha?

SALSA

Jeg vil ikke ha noen ting, vi skal snakke om det som begrenser oss, ikke noe annet 

KATA

Hvis jeg skal være ærlig, er det avslappende og begrensende på en gang

SALSA

Sant nok

stille

KATA

Jeg merker at du ikke har dagen?

SALSA

Joda, joda

KATA

Så ...?

SALSA
Hvorfor må det være jeg som begynner?

KATA

Jeg er opptatt av hva du står for. Og jeg har invitert deg (med)

SALSA
Verdens beste unnskyldning. Ikke bry deg om meg, kjære deg, bare sett i gang

KATA

Salsa, la oss gjøre det vi er blitt enige om

SALSA

Salsa?

KATA

Kjælenavnet ditt. Jeg lærer, som du ser.

SALSA

Hvorfor er dere så fredelige nå? Vikingene var jo noen virkelige krigere?

KATA

For det første, fordi jeg ikke er viking og for det andre, fordi det der er 800 år siden

stille

KATA

Ja?

SALSA
Den som sa at det var idiotisk å bli skremt av et blankt ark, var virkelig en idiot

KATA
Ja

SALSA

Jeg tror vi burde prøve noe annet …

KATA

Hva da?

stille

SALSA

Forresten, var Norge med på å finansiere den «Vikings»-serien?

KATA

Jeg tror ikke det

SALSA

Produsenten må opprinnelig ha vært fra Norge

KATA

Hvorfor sier du det?

SALSA

Den filmen er jo jævlig god reklame for dere!

KATA

Det finnes ikke vikinger lenger

SALSA

Men det er stamfedrene deres, dere må jo være stolte av dem! Selv skulle jeg gjerne har laget en liknende film om mandinkafolkets historie

KATA

Hva handler den om?

SALSA

Kjære deg, den historien er en fullstendig sosiologisk analyse av Afrika sør for Sahara

KATA

Kommer du fra Sahel?

SALSA

Jeg kommer fra Mali …

KATA
Og det går greit nå?

SALSA

Som vanlig …

KATA

Jeg skulle gjerne ha reist rundt i Afrika

SALSA

Hos meg er det for varmt

KATA

Her er det for kaldt

stille

SALSA

Ok, la oss finne en annen innfallsvinkel; hvis det er vanskelig å snakke om grenser, kan vi snakke om drømmer. Hva drømmer du om?

KATA

Å få Nobelprisen i litteratur

SALSA

Du må tro på det selv

KATA

Jeg vil få Nobelprisen i litteratur!

SALSA

Den får vi, kjære Kata, vi får den, men først må vi bli lest opp på Festivalen … Og hvis vi ikke har en tekst …

KATA

Nada

stille

SALSA

Kunsten må involvere seg, den må være et propagandamiddel, og den må stille spørsmål. Jeg skriver dramatikk fordi jeg bryr meg.  

KATA

Ja, jeg har lagt merke til det, det er nesten som om du forkynner fra scenen

SALSA

I tider som det her har vi ikke annet valg enn å hyle stillheten ut

KATA

En kvelende stillhet

SALSA

En gnagende stillhet

KATA

Så sett i gang, Salsa!

SALSA

Stemmen min bærer med seg et håp og en utfordring,

Stemmen som ingen er vant til å høre 

Blir til et rop fra et hulrom i tarmene; 

Et rop om et undertrykt sinne, på villspor, ulovlig,

En utvannet klage, men like fullt nødvendig, helt nødvendig.

Så urettferdig å måtte bli kvalt av gråt uten tårer

Jeg roper mot vinden, som tar budskapet med seg

Til stamfedrene våre, borte altfor lenge, om at de må komme tilbake og redde oss.

Det er på tide å trekke pusten, å puste inn friheten.

Klagen min er ikke egoistisk, den er tvingende nødvendig for at jeg skal smile.

Lenge smilte jeg, stum, blind og døv

For å legge fra meg alt det bitre i ordene, blikkene, gestene, i forakten og savnet,

Som gjorde meg provoserende, overveldende annerledes,

Som en forbrytelse uansett hvor jeg dro.

Ved mållinjen var jeg et vrak, formløs og pregløs

Som ville bli likt for å finne fred,

Bli likt for å krype tilbake i skallet,

Bli likt for å bli usynlig;

Finnes det noe i meg jeg ikke har solgt for å bli godt nok likt?

Ber du meg rope?

KATA: 

Rop!

SALSA 

Jeg makter det bare på en scene

Hvor alt er lov, Hvor alt er kunst,

Det eneste stedet jeg kan være ekte;

Løsrevet fra jernet som hemmer meg i marsjen,

Fra de usynlige lenkene som kveler stemmen min.

Hvorfor er jeg ikke god nok for verden?

Hvorfor blir barna fra Afrika, denne jorda hvor alle tas imot, kastet ut uansett hvor de drar?

Hvorfor må jeg ha millioner i banken og skyhøy lønn for at jeg skal få visum?

Hvorfor, mens andre får reise verden rundt og legge den under seg, har jeg bare en tv-skjerm og må sluke alt den spyr ut?

Hvorfor blir rikdommen fra åkrene mine ønsket velkommen, mens jeg og søsknene mine stanses ved grensen?

Hvorfor fråtser de i musikken min, i Oumou Sangaré, Salif Keita, Ali Farka Touré, men fornekter min egen skaperevne?

Hvorfor kritiserer de meg for å være lat, når de selv har vært med på å knuse og drepe dem som kjempet for uavhengigheten min:
Modibo Keita, Nkyuma Nkrumah, Thomas Sankara, Amilca Cabral, Patrice Lumumba …?

Hvorfor kritiserer de meg for å være avhengig av hjelpen de gir meg, men tråkker min egen styrke i stykker?

Hvorfor må vi fortsatt betale med franc?

Hvorfor får en gründer en rente på femten prosent?

Hvorfor har vi aldri midler til å utnytte gruvene våre, men må gi 80% av dem til andre?

Hvorfor slapp vi ikke inn i Kidal?

Hvorfor kan sikkerhetsrådet diskutere Afrikas skjebne, når Afrika ikke kan legge ned veto?

Hvorfor behandler de oss som små barn, som barna deres?

Hvorfor avviser de oss hver gang vi avviser politikeren som representerer dem?

Hvorfor er alt de ser om oss på tv lovbrudd, elendighet, avmakt, så verden må tro at vi ikke gjør annet?

Hvorfor snakker de aldri om det som fungerer?

Hvorfor er støtten til kunstneren avhengig av at hun sier det som de vil høre? 

Hvorfor dømmer de meg uten å kjenne meg?

Hvorfor fortsetter det?

KATA: 

Hvorfor bryr du deg så om hva de tenker?

SALSA 

Hvis jeg ikke vekker avsky, vekker jeg medynk,

Hvis jeg ikke vekker forakt, vekker jeg frykt.

Denne fargen, tung i all sin svarthet,

Denne manken, påtrengende og upassende,

Allerede før jeg blir et menneske vil de bestemme hva jeg er.

Nei jeg klager ikke;

Folk har fått nok av gråten min.

Jeg drømmer, for det har jeg fremdeles rett til!

Rask oppramsing

Jeg drømmer om å dra til Norge, om å oppdage snøen og roen i landskapet;

Jeg får visum som er gyldig ett år

I ett år skal jeg reise på kryss og tvers i Europa, Amerika og Asia,

Jeg skal forsvinne i mengden, anonym og usynlig,

Jeg skal bare være meg, uten navn, uten farge, uten fordom;

Jeg skal kunne gjøre feil, og folk vil si at det er menneskelig,

Bryte ut i latter uten å sjokkere noen,

Reagere på fornærmelser, og folk vil synes det er normalt;

Jeg vil kunne gå inn på en kafé uten at folk begynner å stirre

Og der vil jeg få den beste plassen uten å ha måttet betale på forhånd.

Jeg vil bare være én ting: Forfatter,

Skrive verk som minner om Agatha Christie, Amadou Hampaté Bah og Maryse Condé,

Verk som går inn i verdenslitteraturen og som vil gjøre meg rik og berømt;

Jeg skriver så verden forandres og sjelene rystes,

Gjennom dem vil man se Afrika skinne, med kultur og menneskeverd.

Jeg vil snakke om kjærlighet, om toleranse, om kvinners rettigheter, om gata der jeg vokste opp, om Lafiabougou;

Jeg vil snakke om det røde markedet i Bamako og veggmaleriene i Ségou,

Jeg skal bli gitt ut i store opplag og selges over hele verden.

Når jeg endelig kan jeg leve av kunsten

Vil jeg ikke lenger være nødt til å finne en jobb,

Vil jeg ikke lenger måtte krangle med sjefen min 

Og heller ikke bli fornærma av min overordnete som kaller meg udugelig så alle hører det.

Når jeg er berømt skal jeg dedikere bøkene mine, bestselgerne mine, til dem,

Mens jeg glemmer gammelt nag og fortidas bakvaskelser.  

Jeg skal reise på første klasse med ungeflokken,

Jeg skal lede konferanser bare fordi jeg så gjerne deler,

Jeg skal ikke lenger stå opp klokka fire for å skrive. Og jeg skal ikke lenger ha dager som dette: klokka seks lage frokost til ungene, klokka åtte til fem sitte på et kontor og skrive rapporter, klokka fem hente ungene i barnehagen, klokka seks lage middag, klokka sju gjøre lekser, klokka ti i seng og for utmatta til å skrive. 

Jeg skal ha tjenere, sjåfører og hele dagen fri til å skrive.

Jeg skal være pen og smilende og aldri ensom i flokken av skikkelser jeg skaper.

Jeg skal være en fantastisk mor.

Jeg skal ha en hage der jeg kan plante blomster og gi dem navnet kjærlighet.

De lar lykken vokse fram overalt hvor de plantes.

stille

Jeg bor i et land uten krig.

Folkene som bor i fjerne landsbyer langt unna, fra nord til sør, dyrker åkrene sine og forflytter seg lett.

Vi er ikke lenger rødlista som et land du skal holde deg unna …

Nok en gang blir Sinagouya verdsatt som en tradisjon som knytter samfunnet sammen,

Barna mine vil ha rikelig med mat, få utdanning, og hjelp fra et helsevesen som fungerer; 

når de er syke, trenger vi ikke lenger reise vekk for at de skal få hjelp,

I husene våre har vi innlagt strøm og vann som ikke stadig kuttes,

I byene våre har vi store, velholdte veier, og slipper å få ansiktet dekket av støv,

I alle kommunene finnes grønne parker, teatre og kinoer,

På skolen får barna også lære om Domo, så de tidlig skal lære hva integriteten er verdt.

Korrupsjon og underslag finnes ikke lenger.

Vi er ansvarlige borgere som ikke lenger lar andre avgjøre hvordan vi skal styres,

Vi står samlet og rigget overfor motstanderen,

Vi gjennomgår kontrakter og jobber for alles beste,

Og hver og en gjør arbeidet sitt med innsats og disiplin.

Folk kommer ikke lenger til Afrika bare for å finne gull og olje, giraffer og spebarn;

De kommer for å shoppe og se seg rundt, for å studere og feriere.

Alle som døde i Middelhavet, alt det grusomme terrorismen førte med seg, all religiøs ekstremisme; alt dette blir bare mørke legender som vi forteller under likvaker for vi må aldri glemme.

Barna slipper å møte stengslene som var der da de fødtes,

Og slippe å se bekymringen i morens øyne.

Wakanda er ikke lenger en drøm, men en virkelig by. 

(KATA: 

Salsa, stemmen din berører meg.

Jeg tør ikke gi deg replikker fordi jeg ikke eier den krafta du gjør, fordi jeg er en bortkommen europeer, som har stukket av fra et land til et annet – det der er ei lang og kjedelig historie, så den bruker jeg ikke tid på her – så jeg skriver en monolog, det meste jeg skriver er uansett monologer, og når jeg hører din stemme, Salsa, så hører jeg så mange andre stemmer, og alt fletter seg sammen, og jeg ten ker på venninna mi Amina i Tanzania, som er nærmere Mali enn Frankrike, enn Norge er, men likevel langt unna, Amina som jeg først møtte som sekstenåring som regjerte gata si, som satte på plass den første som prøvde å motsi henne, som ikke lot seg målbinde, som hadde et sånt ertende blikk, som hadde vært så god og rampete på samme tid på skolen, og jeg liker bedre de rampete elevene enn de som bare stilltiende etteraper det som står på pensum, og sånn var Amina, og hun hadde ei sånn mektighet, en sånn kraft i seg, som jeg misunner, nei, ikke misunner, for jeg unner henne den, og jeg tenker på venninna mi Elham i den iranske delen av Kurdistan, som har den samme krafta, de er samlende elementer, de bærer hele kvarteret sitt, nabolaget, slekta og vennene på sine skuldre, og de bærer tungt, og de har dette innbitte i blikket sitt, og de har mastergrader, og Elham har minst to, og de får ikke jobber fordi de lever i land som aktivt diskriminerer gifte kvinner, så de må bruke krafta si på alt dette andre, løfte, holde, og sånn var det for min áhkku, det er det samiske navnet for bestemor, for jeg er forresten det også, Salsa, og du veit kanskje ikke hva det samiske er, mange veit ikke det, men det er det eneste urfolket i Europa, og áhkku var same og mora mi er same og jeg er same, og min áhkku var sånn som Amina og Elham, hun var ei kraft og en motor, og hun fikk ikke studere fordi hun var kvinne, fordi kvotene blei gitt til menn den gangen, og hun kom fra en fattig familie som brukte noe av det lille av penger de hadde på bøker, oftest på et språk som ikke var deres, litt sånn som fransk er for deg og dine, Salsa, var norsk for min áhkku og hennes familie og venner den gangen, det språket forbandt med litteratur, med fremgang eller tilbakegang, og så fikk hun ikke studere, så hun måtte også gifte seg og få barn og leve ut krafta si det hjemlige livet, men også mer, hele tida mer, og hun venta og venta til barna blei store, og ingen lenger kunne nekte henne den utdanninga, og alt hun sa til oss, til datterdøtrene sine var, gå på skole, bli noe, da kommer friheta, men det er jo ikke sant, ikke for alle, Elham og Amina har gått på skole, kan og kan, er dyktige, rampete elever, har gradene sine, men mangler friheta som skulle komme med dem, som áhkku lovte meg at kom med utdanninga –

SALSA

Å leve er et drama!

KATA: 

Jeg skriver kanskje dette fordi denne vissheta om hvor vilkårlig verden er, kan få meg til å grine, igjen og igjen, får den meg til å grine

SALSA

Helen er også sånn. Helen veiledet meg på La Chartreuse, Helen gråt over rasismen mot de svarte i Namibia. Husvertinna hennes hadde en svart elsker og hun foraktet ham fordi han var svart … utenfor senga altså.

KATA: 

Du veit, hver gang man vil si noe rasistisk i Norge eller i Frankrike, begynner man sånn: Jeg er ikke rasist, jeg har en svart venninne, jeg har en svart eks, jeg har en svart nabokone og jeg sier hei til henne hver gang, som om en relasjon, sjøl en giftig og lite likeverdig relasjon, gir deg rett til å fornærme et helt folk. Som om de samler på relasjoner av retoriske eller politiske årsaker, for å kunne vinne en diskusjon seinere.

For dem gråter jeg aldri. For Amina, for Elham, for áhkku, for deres hindringer, for alle hulla på veien deres ... 

 Salsa,– men hva hjelper noen ynkelige tårer i Europa? Ingenting – jeg får meldinger fra venner og venninner i Iran som protesterer og er redde og vil ha denne friheta mi, og jeg vil sende den til dem, men den vil ikke la seg pakke inn, postkontoret nekter meg å sende rekommandert, jeg står der med den og føler meg dum og makteslaus, og så går jeg hjem og prøver å skrive en tekst som i alle fall kan bære noe av dette i seg. Jeg trur jeg må forandre navna deres, forresten, på disse venninnene mine, sjøl om denne teksten neppe når frem til myndighetene i landa deres, vil jeg ikke ta noen sjanser, og nå har jeg forandra navna deres, så nå er de tryggere. Men jeg kan hete Kata, jeg kan skrive navnet mitt uten å frykte, jeg har den friheta min áhkku ønska for meg. Forresten er Kata et navn jeg arva av áhkku. Og i samisk kultur sier vi at vi arver mer enn et navn, vi arver en del av den personen som bar det. Jeg håper jeg bærer noe av áhkku i meg. 

Og kanskje kan jeg kappe friheta i to, kanskje kan jeg kappe den i fire, hundre biter, forsøke å sende den slik, bit for bit til den kan bygges opp stor, men sånn er jo ikke frihet.

SALSA

Friheten kan ikke deles opp, kjære søster. Frihet er som lykke, som kjærlighet, jo mer du gir bort av den, jo mer vil den vokse. Friheten er et brennende lys som brukes til å tenne andre.

KATA 

Jeg skulle ønske jeg aldri vokste fra tanken om at alle disse abstrakte ideene har en fysikk. 

Åh, som jeg skulle vært barn igjen, og aldri mer måtte forstå kompleksiteten i disse ideene. Frihet, frihet. 

Og fordi jeg av natur tar på meg skyld, hender det at jeg tenker at mi frihet er på bekostning av deres, Salsa. Men det er ikke sant, Salsa. Frihet er en brønn uten bunn, Salsa. Salsa, Salsa, det er begynnelsen på en sang.

SALSA

Kata, Kata … Det er forkortelsen for «katastrofe». I hvert fall på fransk, språket som jeg snakker mest etter bamanakan, som er et nasjonalspråk men ikke et offisielt språk. Jeg skriver på fransk, det er det eneste språket jeg kan skriftlig, og enda en ting som gjør at mine egne kan forstå meg. Jeg føler skyld, jeg også, veit du, føler skyld fordi jeg ikke gir dem nok av det de ønsker seg fra meg. Men hvordan kan noen gi fra seg det de ikke selv eier? Når du ikke lenger kan gi, vel, da lar du være å gi. Noen ganger blir kvinnen opphøyet til en dronning slik at hun skal kunne være et større offer. En dronning som blir fanget av forventningenes tyngde. Alle sier at jeg ville ha vært en dronning når det kommer til forsakelser. Men det er en annen historie, Kata. Nå hører jeg på deg, søster.

KATA 

I kongeriker, i demokratier, i republikker, i diktaturer, i alle samfunnsformer alle steder, er det kvinner som tar på seg skylda, skammen. 

Jeg kunne sagt: Jeg kjenner på en sorg for disse kvinnene, men det blir for mye jeg i den setninga. Jeg vil si: Samfunnet deres kjenner på en sorg for disse kvinnene. Samfunnet deres taper noe hver dag som det setter dem til side, erklærer dem annenrangs, tvinger dem til å holde inne alt som bobler i dem. Samfunnet deres gråter for alle kvinnene det ikke får kjenne seg merka av. Samfunnet deres er gråere, mer endimensjonalt, en tommere, kjedeligere karakter i et tommere kjedelige teaterstykket uten dem. 

De pleide å kalle áhkku for drengen til bestefaren min, fordi hun gjorde alt det ei kvinne ikke skulle gjøre. Hun sydde, strikka, tok kurs i kunst, hun malte og snekra og hun amma, hun lagde mat, hun oversatte dokumenter fra norsk til samisk så bestefaren min kunne forstå, hun blei politiker, kvinnesakskvinne, hun kjempa for samiske rettigheter i et norsk samfunn som ønska å se det samiske forsvinne – jeg tenker særlig på henne hver åttende mars, og det var i går – hun havna nederst på lista for kommunestyrevalget – menna satte seg og sine øverst –

Men hun fikk så mange personstemmer, at hun blei leder. Og Amina og Elham og de som vil besøke meg i Europa slik jeg har fått besøke dem i deres land flere ganger, kan ikke.

Det er andre hindre, men de ligner.

Og en hemmelighet, Salsa, fra Europa, fra Norge, er at når diskrimineringa offisielt vedtas bort, så forsvinner den likevel ikke helt. Gamle lover ligger under og dirrer. Rasisme er forbudt i Europa, men rasisme finnes over alt i Europa. Likestilling er malen i Europa, aristokratiet har opphørt, men de som bestemmer går fremdeles med dress og eier slott og tjener penger etter generasjoner med kolonialisering. 

Kanskje vil noen prøve å fortelle deg, under ditt besøk, at Norge aldri var noen kolonimakt, men det er selvfølgelig en løgn, folket mitt, det samiske, mista land og råderett, språk og kultur da nordmennene trengte mer arealer –

Og hver gang jeg nevner dette, sier de at det var verre i andre land.

Som Frankrike for eksempel, kan de si, de var mye verre enn oss.

Og i Frankrike kan de si, Belgia for eksempel, de var mye verre enn oss.

Og i Belgia kan de si at aldri lagde gasskammer, i det minste. 

Og alltid er noen som er verre. 

Slik snakker også kriminelle.

Slik snakker forbryteren som forsvarer seg i rettssaken.

Salsa, Salsa, musikk.

SALSA

Kata, Kata, Katastrofe, der starter lydsporet … It’s OK.

musikk

KATA

I forrige uke satte folket mitt seg ned foran bygningene i regjeringskvartalet i Norge og sa: Nok er nok, nå vil vi ha råderett over landområda våre igjen. Og ministrene med gråe ansikter snakka sitt tomme politikersnakk og ville helst si: Vi har ikke tid til å gå tilbake på kolonialisme nå. Men det vokste og vokste, og flere kom til, de satt i gákti, draktene våre, fargerike og i ull, du kan google dem, 

SALSA

Jeg har sett det, Kata, jeg har sett. Jeg digger looken deres.

KATA

det er det vakreste plagget jeg veit om, det eneste ytre kjennetegnet på at vi ikke er nordmenn som dem, og til slutt, i enden av uka sa ministeren: Unnskyld. 

Vi fikk ikke landområda tilbake, det koster for mye penger virkelig å avkolonisere, men riktige ord er gratis, men vi fikk noe. Et ord. Unnskyld.

Mener de det? 

SALSA

Hvis de er det, hvorfor stanser de det ikke bare? Fortiden blir lettere å tilgi når den er over, men all ondskapen får bare nye navn, navn som neokolonialisme. Hos oss vil vi bare at det skal ta slutt, men de nekter oss å sørge over all tiden vi har mistet. Amadou Hampaté Bâ sa: Vi må lukke øynene for menneskenes feiltrinn og bare ta med oss det gode. Dessverre lar de oss ikke rydde vekk denne fortida for å kaste lys over framtida. Kampen fortsetter!

Vi skal være áhkku, Amina og Elham; vi skal aldri bøye oss og aldri la oss binde, men kreve det umulige, slik at unnskyldningen blir mer oppriktig.

Er vi ferdige, kjære Kata?

KATA

Teksten er ferdig.

SALSA

Og festivalen?

KATA

Den er så godt som i lomma.

SALSA:

Jeg sa det til deg, kjære venn, vi er på vei mot en Nobelpris

SALSA og KATA

Éteignez / Skru av!